Den andre vinteren er på plass
Forrige brev: desember 2006 -
Neste
brev: februar 2007
Foto: Arild
Burud (bildet kan lånes om kilde oppgis)
Januar startet som vanlig med å lage bursdagsfroktost
til Fredrik. Tenk deg å måtte stå opp hver eneste
1te nyttårsdag, år etter år, klokka 0700 for å
klare å lage kakebrett osv. til det spente bursdagsbarnet.
Hvordan går det an å være så uproff med
planleggingen? Men i år så vi lyset! Gutten ble ti år
og ville slett ikke stå opp tidlig og da ble det et par ekstra
timer på oss også.
 Et par uker uti
året begynte det å komme
såpass med snø at det ble noe vits i å gå
på ski. Så da var det å gå ned i kjelleren og
hente ski, staver og sko, samt den kondisjonen som lå bak
snekkerbordet. Her skal vinteren nytes, selv om det betyr at vi
tråkker helt ny løype hver eneste gang skiene spennes
på.
De søringene (de fleste venner og kollegaer) som tror
at skiforeningen kjører opp løype til oss tar feil. De
som tror at løypa blir liggende der vi la den fra oss tar
også feil. Og snøscooteren ville ikke virke. Har du
prøvd å gå med ski i en ikkeeksisteende løype
når snøen er så myk at du synker 40 cm ned?
Prøv så å løfte opp skia med snølasset
oppå. Gjenta 1500 ganger. Trening!! SATS trenger ikke komme hit.
Nest siste onsdag i januar begynte det å rase
snø fra fjellet ... og over veien. Ungene tror det betyr
skolefri, men som de pliktoppfyllende foreldre vi er (har du lest
opplæringsloven?) påla vi dem leksearbeid før fri.
Først på tirsdag kom de seg på skolen. Da hadde
nærradioen i mellomtiden bestemt seg for å intervjue den
søringfamilien som hadde vært innesperret i fem
døgn. Arild kom på radioen og kunne påpeke at
strøm og telefon virket, dessuten var kjærringa (meg)
fraktet vekk med scooter. Jeg kom etter mye styr med
båtselskapet, naboer og brøytemannskapet, meg til
Tromsø for å dra til Oslo på jobb. Hva mente radioen
med "isolert" da?
Etter at jeg dro min vei skulle Arild og de to minste ut og
redde inn snøscooteren mens vinden var nogenlunde rolig. Det
varte ikke lenge nok og de måtte gi opp prosjektet. På vei
inn mellom låven og huset (20 m) klarte vinden å ta tak i
ungene så de blåste bortetter husveggen. En ny og spennende
opplevelse for oss.
Hilsen Siw
Forrige brev: desember 2006 -
Neste
brev: februar 2007
|
