Hos April - til nyttårsdagen

Alle foto: Siw Haugnes, bilder uten personer kan lånes om kilde oppgis. Bilder med personer på er ikke lov å låne/bruke.

OK, jeg innrømmer glatt og elegant at jeg har vært redd for å møte Arilds søsken, onkelbarn, svogere og alle andre her. Hvorfor? Tenk om dem ikke likte meg eller jeg synes de var teite.

Vi tok oss god tid på kjøreturen, slik vi pleier: Pauser omtrent hver annen time og relativt lav fart. Kanskje også for å utsette det uungåelige.

Neverlost brakte oss direkte til April og Hakeems ytterdør, vi ringte på, Zach og Donique åpnet og hylte ut "Mama, they're here!!!". Derfra og ut var bare hyggelig.

De fleste bildene vi har tatt her er av personer, og som mange vet, er jeg litt skeptisk til publisering av personbilder, så vi får se hvor mange som legges ut.

Jeg har sjeldent følt meg så populær, alle kommer innom og hilser på, både Arilds familie, og svigerfamilien til April..

For min del foregikk nyttårsfeiringen med frostrier, dedd dese og hodepine, gjemt i senga, så jeg gikk glipp av den tradisjonelle og forbudte pistolskytingen ved midnatt. I år ble ingen truffet av kuler på vei ned, gudskjelov og takk.

Nyttårsdagen samlet hele familien i Kansas City. På bildet til venstre ses omtrent halvparten av gjestene, den andre halvparten hadde allerede dratt.

April var oppe til 4 om morningen og kokkelerte diverse retter, sto opp klokka 7 for kalkunen og sov litt videre etterpå. Det går ant å steike en hel, diger Americansized kalkun, når ovnen er meter'n brei og høyere inni enn våre 60 cm brede småovner. April trodde rett og slett ikke hun kunne overlevd med slike puslete greier.

Tradisjonen krever den lykkebringende retten black eyed peas servert på nyttårsdagen. Legg merke til gryta, den er en frittstående matkoker, spesielt beregnet for retter som trenger evigheter.

Jeg ønsker meg en crock pot. Mamma, hører du?

Kaker og paier ble også produsert, her ses tillagingen av sweet potato pie. Den var rågod, men sorry April, ostepaien til Ann var aller best. Nam. (Ann lagde en ekstra til meg og tvang Dion til å kjøre den til oss, snille Ann).

Skal vil se: Søtpotetpai, sjokoladekake, eplepai og ostepai, selv jeg var fornøyd med kakeutvalget.

Totalt sett lignet det en slags buffet, med alt av matretter plassert utover kjøkkenbenken, klart til å forsyne seg av.

Alt som mangler på tallerkenen på bildet er cranberry sauce.