Siws hjemmeside

Den andre vinteren er på plass

Forrige brev: desember 2006 - Neste brev: februar 2007

Foto: Arild Burud (bildet kan lånes om kilde oppgis)

Januar startet som vanlig med å lage bursdagsfroktost til Fredrik. Tenk deg å måtte stå opp hver eneste 1te nyttårsdag, år etter år, klokka 0700 for å klare å lage kakebrett osv. til det spente bursdagsbarnet. Hvordan går det an å være så uproff med planleggingen? Men i år så vi lyset! Gutten ble ti år og ville slett ikke stå opp tidlig og da ble det et par ekstra timer på oss også.

Skitur i AkkarvikdalenEt par uker uti året begynte det å komme såpass med snø at det ble noe vits i å gå på ski. Så da var det å gå ned i kjelleren og hente ski, staver og sko, samt den kondisjonen som lå bak snekkerbordet. Her skal vinteren nytes, selv om det betyr at vi tråkker helt ny løype hver eneste gang skiene spennes på.

De søringene (de fleste venner og kollegaer) som tror at skiforeningen kjører opp løype til oss tar feil. De som tror at løypa blir liggende der vi la den fra oss tar også feil. Og snøscooteren ville ikke virke. Har du prøvd å gå med ski i en ikkeeksisteende løype når snøen er så myk at du synker 40 cm ned? Prøv så å løfte opp skia med snølasset oppå. Gjenta 1500 ganger. Trening!! SATS trenger ikke komme hit.

Nest siste onsdag i januar begynte det å rase snø fra fjellet ... og over veien. Ungene tror det betyr skolefri, men som de pliktoppfyllende foreldre vi er (har du lest opplæringsloven?) påla vi dem leksearbeid før fri. Først på tirsdag kom de seg på skolen. Da hadde nærradioen i mellomtiden bestemt seg for å intervjue den søringfamilien som hadde vært innesperret i fem døgn. Arild kom på radioen og kunne påpeke at strøm og telefon virket, dessuten var kjærringa (meg) fraktet vekk med scooter. Jeg kom etter mye styr med båtselskapet, naboer og brøytemannskapet, meg til Tromsø for å dra til Oslo på jobb. Hva mente radioen med "isolert" da?

Etter at jeg dro min vei skulle Arild og de to minste ut og redde inn snøscooteren mens vinden var nogenlunde rolig. Det varte ikke lenge nok og de måtte gi opp prosjektet. På vei inn mellom låven og huset (20 m) klarte vinden å ta tak i ungene så de blåste bortetter husveggen. En ny og spennende opplevelse for oss.


Hilsen Siw

Forrige brev: desember 2006 - Neste brev: februar 2007

Sist endret 30. mars 2007