Siws hjemmeside

Er å dø alene alltid en tragedie?

Kristopher Schau: På vegne av venner - omslag
Omslagsbildet er lånt fra Bokkilden

In English: Union Jack

«På vegne av venner» av Kristopher Schau er en rørende, alvorlig og småmorsom bok om begravelser hvor ingen møter opp. Boka anbefales på det sterkeste. Jeg kom over boka via en artikkel i Dagsavisen i november 2009. Der sto det om en 74 år gammel mann som lå død i leiligheten sin i tre måneder før han ble funnet.

Jeg tenkte: «Kan det være at en av hendelsene han omtaler gjelder min onkel?» Onkel var riktignok «bare» 72 år, men resten stemte. Jeg forhørte meg med artikkelforfatteren, som satte meg i forbindelse med Schau. Schau tok kontakt med meg og vi fikk bekreftet min antakelse. Han ville gjerne møte meg, bl.a. for å overrekke begravelsesprogrammet so vi i slekta ikke hadde sett, så jeg sa takk til et treff.

Man kan trygt si at jeg var lettere nervøs. Hva ville han tro om en slik slekt som ikke stiller i begravelsen en gang? Det var ikke akkurat slik at Onkel døde uten  levende slektninger og venner.

Det finnes mange forestillinger om hvor tragisk det er når noen dør alene, for ikke å snakke om for en grusom omverden som lar mennesker bli begravet uten påørende til stede. Jeg vil gjerne belyse dette litt her.

Hvorfor lå Onkel så lenge i leiligheten før noen fant ham? Hvorfor møtte ingen av vi slektningene opp i begravelsen? Er vi virkelig så egoistiske og grusomme at vi ikke bryr oss?

Foto: Edgar Haugnes
Foto: Edgard
Bildet kan ikke lånes uten avtale

Onkel var en syk mann, hvor syk visste vi ikke før han døde. Og han var en bestemt mann. Han hadde sagt klart i fra at han selv ville styre når han hadde kontakt med slekt og venner. Det var ikke spesielt ofte, bare 3-4 ganger i året. Å presse seg på var vi redd ville resultere i at all kontakt ble brutt. Meg ville han ikke treffe i det hele tatt mer, det kunne jeg ikke annet enn å akseptere og heller få høre om ham fra kusinene mine. Like før jul var en av dem innom Onkel, han fikk hjelp av min kusine med klær og med å vaske leiligheten. Derfor ventet ingen av oss å høre fra ham før nærmere sommeren.

Etter at han ble oppdaget var det ingen som kontaktet oss, ved en feil sto han oppført uten slektinger. Noen bekjente så dødsannonsen og varslet oss, men da var begravelsesermonien, om ikke selve urnenedsettelsen, allerede unnagjort. En av kusinene tok tak i saken og valgte å følge Onkels ønske om å gravlegges sammen med foreldrene sine på Ski. Urnen, som heldigvis ikke var satt ned, ble utlevert og vi fikk holdt urnenedsettelse og minnestund i august. Der var vi en søster, seks onkelbarn, noen av dem med ektefelle, en onkel, tre søskenbarn, noen venner og litt fjernere slektninger av Onkel. Da fikk vi gjort det vi trengte: Snakket om alle de gode opplevelsene vi har hatt med Onkel.

Tusen takk til Kristopher Schau for at du var der i begravelsen, det er noe vi setter stor pris på.


Hilsen Siw

Opprettet 4. desember 2009, sist endret 6.4.2010