Kriminalhistorier
 |
Foto:
Siw Haugnes
Artist: Derek Askem
|
Det er vel vanskelig å tenke seg en sjanger hvor
dårlig hukommelse kommer bedre med enn når jeg leser en
kriminalhistorie for tredje gang. Kriminalhistorier liker jeg fordi det
ofte er avslappende å lese (typisk
ferielitteratur), samtidig som
det er spennende (blir forbryteren
tatt?) og ofte utfordrende (finner
jeg
løsningen før jegeren?).
Jeg mener det er forskjell på kriminalhistorier og
spenningsromaner. Dvs. det er ikke alle spenningsromaner som er
kriminalhistorier, men en god kriminalhistorie bør helst
være en spenningsroman også. Skal jeg definere en bok eller
en historie som kriminalhistorie kan ikke forbryteren avsløres
for leseren før mot slutten. Det betyr ikke at jeg synes en
spenningsroman hvor forbryteren er kjent er kjedelig, langt i fra, det
kan være svært så spennende å følge med
på om forbryteren slipper unna. Min definisjon tilsier at i en
kriminalhistorie må vi lete for å finne den kriminelle.
Wikipedia
har en lang artikkel om kriminalromanen som er artig lesning.
Artikkelen forsøker å trekke en grense mellom
kriminalhistorien og den skjønnlitterære fortellingen. Da
melder jeg meg ut og kaller alt fantasy.
Agatha Christie
Henning Mankell
Gunnar Staalesen
|
